ULLA SÅ DAGENS LYS VÅREN 2015 PÅ EN HOLME UTENFOR MANDAL. MOREN HENNES KLARTE FØDSELEN UTEN NOEN FORM FOR ASSISTANSE. SLIK HUN ALLTID GJØR.
ULLA OG MOREN ER NEMLIG VILLSAUER
– OG LEVER LIVET I FULL FRIHET I SKJÆRGÅRDEN
Villsau – gammelnorsk sau
At de er villsauer betyr at de er av rasen gammelnorsk sau, og at driftsformen er full utegang. Altså at de lever ute i naturen hele året. Man kan derfor ikke kalle gammelnorsk sau som står inne på fjøs om vinteren for villsau.
Gammelnorsk sau har, som navnet tilsier, gamle aner. Den norske villsauen stammer fra den gangen man begynte med husdyrhold i Norge for 4-5000 år siden.
I motsetning til den norske kvitsauen, har ikke den gammelnorske sauen gått igjennom avl med hensikt til å bedre kjøttfylde og rask vekst.
Ved å tilpasse seg naturen den har levd i og ved en driftsform der den stort sett har klart seg selv, har rasen beholdt mange av de opprinnelige egenskapene
Dette har ført til en sau som er utrolig spretten og stødig. Den kan klatre de bratteste fjell, sprette fra stein til stein og løpe som en vind. Den har et sterkt flokkinstinkt, lammer lett, har godt morsinstinkt, er motstandsdyktig mot sykdommer, er flink til å utnytte beitet der den går og er en utrolig god landskapspleier. I tillegg er det et mål å avle på de som slipper ulla selv, slik at vi dermed ikke trenger å klippe dem.
Slaktevekten på lammene er ikke så stor, men kjøttet er spesielt smakfullt. Villsauskinnene kommer i alle slags fargekombinasjoner, og er veldig populære.
Starten på villsaueeventyret
Eivind startet med villsau i 2002. Den gangen hadde han ikke nærkontakt med de fleste av dyrene sine. De levde på en øy kalt Valløy, og han kjørte ut med båten sin minst en gang i uken for å se til dem. Med kikkert. For nær dem kom han ikke. De var ville i ordets videste forstand.
Selv om de fleste sauene levde på Valløy, hadde han også en flokk med dyr hjemme. De trengte han ingen kikkert for å komme nær, de ble fort tamme og tillitsfulle.
Sauesanking
På høsten, når lammene skulle sankes, måtte dette gjøres med hund eller med mange mennesker som gikk bak sauene og jaget dem inn i en kve.
Selv om dette ble gjort på en sosial måte der mange venner kom for å hjelpe til, og dagen ble rundet av med god mat og drikke, var prosessen arbeidskrevende og lyktes ofte ikke på første forsøk. Og selv om vi prøvde å gjøre sankingen så hensynsfullt som mulig, var det ikke så hyggelig for dyra. De ble naturligvis ganske stresset av å bli drevet fram av mange mennesker – etter et liv uten tidligere nærkontakt med tobeinte.
Et skifte i driften- fra vill til tam
Etter mange år med denne driftsformen kom det et skifte. Eivind, som er svært glad i dyr og opptatt av best mulig dyrevelferd, fikk en ide om å gjøre sauene på holmene tamme. Han startet da prosessen med å bli venn med alle dyrene sine. Dette gjorde han ved å reise hyppig ut på holmene, ha med seg litt godteri – brød og litt kraftfor, som han lokket sauene med. Etter hvert som de ble tryggere og tryggere på ham, lærte han dem til å gå inn i små innhegninger som han satt opp på de ulike holmene. Hver gang han besøkte dem, øvde de på dette.
I dag er det slik at sauene kjenner igjen lyden av båten hans, og kommer løpende når han nærmer seg.
Når sauene skal få ormekur, bli flåttbehandlet eller bli klippet, er det bare å lokke dem inn i innhegningen, og gi dem behandling der. Praktisk og hyggelig. Både for folk og fe.
Dermed er altså villsauene våre langt fra ville, men er likevel per definisjon villsauer siden de lever ute året rundt.
I skrivende stund har vi 20 søyer og fire værer fordelt på tre holmer i tillegg til på beitet rundt gården. Om sommeren opererer vi med enda flere holmer siden det blir over dobbelt så mange dyr når sauene har lammet.
Villsaueventyret fortsetter med nærhet og tillit mellom dyr og folk – og Ulla er snart klar for vår og lamming.
